Ekebergparken åpner! Beklager, det er ennå trær å ta!

Torsdag 26. september 2013 var det ofisiell åpning av Ekebergparken. Motstanderne blir trolig skuffet over manglende rasering av skogen. Men Oslo har fått en ny arena for utendørskonserter.

Dagen har kommet, hvor vi skal bli presentert for ferdig parkanlegg på Ekeberg i Oslo. Det har vært mye bråk rundt dette prosjektet, og motstanderne har snakket i store krigstyper og skapt forestillinger om en rasert skog, og smakløs kunst. 

Kanskje har noen av oss som syntes dette var et fint tiltak, blitt tvunget til å likevel tenke etter: Kunne det være noe i dette? Er det er synd og skam å tukle med byens eneste gjenværende uberørte friluftsområde så nært sentrum? Tenk om de fikk rett! Hva om dette er en gigantisk tabbe?

Fortsatt turterreng

 

Etter en hel dag rundt i anlegget er jeg redd for at motstanderne dessverre vil bli litt skuffet. Ikke over resultatet, men at det er så få ting å irritere seg over. Her er det fortsatt mye skog igjen, og som konferansier Linn Skåber kvitret humoristisk på åpningsshowet: ”Som dere ser er ikke parken helt ferdig. Beklager, det er ennå noen trær å ta!”

Det er fortsatt en skog

Kunstsafari med tursko

Det er langt mellom skulpturene, og for de som tror de skal slappe av på kunstutstilling, så bør de i hvert fall revurdere galleriantrekket, og heller satse på tursko og kaffe på termos. Nå er det nemlig flere benker å sitte på enn før, og man kan saktens trenge en pust i bakken underveis. Installasjonene er spredt utover et stort område, så hvis man skal få med seg alle de 31 kunstpunktene på en dag, så blir det en hel del bevegelse i kupert terreng. Dette er rett og slett kunst som er bra for folkehelsa.

Turisme og mosjon

Når vi nå har fått en ny attraksjon i byen, så vil det være naturlig å dra med oss gjester som kommer utenbys fra, og vise stolt fram en av Oslos flotteste utsikter og servering fra restauranten, etter en runde i skogen med sanselige inntrykk. 

Hvis man ikke tar den helt ut som en autentisk innfødt, og tar med matpakke i sekken. Uansett: Skogen hindrer ikke Ola Nordmann å gjøre som han alltid har gjort, og bonusen for turistene er at de nå får mulighet til et innblikk i nordmenns favorittsyssel "turgåing" som vi tross alt liker å smykke oss med. Det er fortsatt full mulighet for dette på Ekeberg.

Kjenner jeg turglade Oslofolk rett, vil denne skogen yre av liv framover. Turister liker liv. Trekkplasteret er kultur i naturen. Dette blir en passe blanding av alt. De som helst vil ha skogen for seg selv har en hel del å ta av utenfor bykjernen.

Så – hva finner vi i parken?

”Hva er dette?”, spør folk, og ser på hverandre. Et åttekantet glass-lysthus med krummede gjennomsiktige vegger som gjør at naturen betraktes med nye dimensjoner i en slags speileffekt. ”Var det her Skrik ble malt?” sier en ny leppestiftdame som stikker hodet nysgjerrig inn i glasshuset. Det er ingen skilter til denne installasjonen, og man kan lure på om det er ansett som kunst i det hele tatt. 

Ekebergskogens gjester på åpningsdagen er ikke gretne av den grunn. Det er tilløp til allsang inne i glasshuset. Oslos befolkning ser ut til å være mer positivt innstilt enn man kanskje har fått inntrykk av på forhånd.

Tester akustikken på åpningsdagen

Spøkelsestunnel

Det er mye skog igjen i Ekebergparken. Det som kan fornemmes av park er de nylagte gressmattene som lager et dekke med gress rundt det mest markante byggverket, og sånn sett det største ”inngrepet” i skogen - nemlig vannspeilet med opparbeidet platting, og en underjordisk tunnel. Inni tunnelen, som vi på denne åpningsdagen kun fikk slippe inn noen få om gangen, måtte vi ta av oss på beina.

Gressmatter som forsvarer ordet "park"

 Lysopplevelser i mørket

Grotten med lysopplevelser, kunne like gjerne blitt karakterisert som ”Spøkelsestunnelen med mørkets opplevelser” Her lyser hele rommet som en annen lysbildefremviser, og personene i det nesten katedraliske rommet blir en del av kunstverket som silhuetter mot den vekslende fargen. 

Vi går videre inn i den mørke katakombelignende grotten og kommer til et nytt rom, hvor dagslyset tar over. Hullet i taket forklarer oss hvorfor. Nå befinner vi oss rett under vannspeilet, og kan likevel se rett opp på himmelen, på grunn av en åpning fra fjellets indre, gjennom vannet og opp i friluft. Det er vått på gulvet. Det regnet litt før på dagen. Dette var kanskje litt uforenelig med påbudet om å ta av seg på beina, tenker kanskje noen. 

Inni grotten må skoene av

Soloppgang og solnedgang gjennom hullet i taket

Ideen er likevel at det både skal regne og snø inn her, blir vi fortalt. Vertinnen, en entusiastisk kjenner av byggverket forteller med stor innlevelse at dette er et rom for ettertanke, meditasjon og magi.

Poenget med hullet i taket er lyseffekten som oppstår under soloppgang og solnedgang. Det er altså tidlig morgen, eller kveld man bør komme hit for en spirituell opplevelse.

Hullet i taket. En av parkens overraskelser er en underjordisk tunnel med lysopplevelser og et eget rom for meditasjon og ettertanke

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Snakkende lyktestolpe

Når jeg kommer til en snakkende lyktestolpe, slår det meg hvor variert denne parken er. I tillegg til tradisjonelle skulpturer finner vi en roterende værhane i gigantisk størrelse, dansende søyler og ikke minst de historiske faktaskiltene som er satt opp som fin påminnelse om at dette er en Osloattraksjon på historisk grunn, så vel som en kunstreise. Tissende dame og Michelin-mannens unnfangelse legges merke til når man rusler rundt i skogen. Utfyllende informasjon og bilder av alle skulpturene finnes på parkens egen webside

Raus med ketsjupen                                            Christian Ringnes hilser på publikum                                         Linn Skåber var kveldens konferansier

 

Åpningsshowet

Så nærmer det seg offisiell åpning. Massene av oppmøtte følger de rosa skiltene, og stimler rundt på Rideplassen, som for anledningen er anordnet som en aktivitetsplass for små og store. Gratis pølser. Ringnes har vært raus med ketsjupen. Festivalstemningen er stigende i fin høstsol, og vi aner at det er ventet mye folk når vi ser størrelsen på området ned mot scenen. 

Midt i folkemengden står Christian Ringnes himself, og betrakter oppslutningen fornøyd. Han tar en prat med folk som kommer og gratulerer, og viser seg faktisk som en mann av folket. 

Showet er i gang. Linn Skåber starter med en fiffi variant av ”Jeg hater måker” av Odd Børretzen, men her er teksten byttet ut med ”Jeg ELSKER Oslo” mens Trond Lindheim fyller inn med pianoakkorder til den kjente originallåta. Dette går rett hjem hos det middelaldrende publikummet. 

 

Kommunens takknemlighetsgjeld og ølstyrt

Parken blir hyllet fra scenen, Fabian Stang sier noen velvalgte, og heldigvis ironiske ord om takknemlighetsgjeld. I stedet for å snobbe seg med sjampanje, spretter Christian Ringnes seg en øl i dét man erklærer parken for åpnet. 

Her hopper vi altså glatt over borgerlig klirring i hakehøyde, men får derimot overvære en imponerende ølstyrt, så alle perleøredobber og blazere fra vertsbydelen Nordstrand et øyeblikk får litt rundere øyne. Linn Skåber nøyer seg med å omtale sine to kompiser Christian og Fabian, for to byorginaler, før også hun tar seg en real slurk med øl. Uformell koseprat. Vi forstår budskapet om at dette er en park for alle.

"Her hopper vi altså glatt over borgerlig klirring i hakehøyde, men får derimot overvære en imponerende ølstyrt, så alle perleøredobber og blazere fra vertsbydelen Nordstrand et øyeblikk får litt rundere øyne."

 

Oslos nye konsertarena?

Postgirobygget som hovedartister var sjeldent katastrofal skivebom. Hva gjorde de der? Det var kanskje et forsøk på nettopp å følge opp det ”folkelige”, men det får være grenser.  Heldigvis er Postgirobygget ikke permanent fastmontert i parken, som flere av de andre kulturopplevelsene.  Når det er sagt, fikk man i det minste prøvd ut en splitter ny konsertarena. Dette kan lukte Oslos nye utescene for konserter og evenementer som trekker større folkemengder. 

Bare se for deg Leonard Cohen her hvis han igjen gjester Oslo! Ekeberg Sommeramfi er det perfekte konsertlokale for større menneskemengder.

Uforskammet vakkert

Det naturlige amfiet rommer mange tusen publikummere. Solnedgang i Oslofjorden som bakgrunnskulisse og grønne trær som ramme rundt, danner et nesten uforskammet vakkert utgangspunkt for sommerlige kulturopplevelser.  Kvelden ble naturligvis avsluttet med storslått fyrverkeri som markerte en flott avslutning og feståpning på Ekeberg. 

Oslo har fått en ny arena for kulturopplevelser på sommerstid

            

Åpningsshowet endte som seg hør og bør med et storslagent fyrverkeri som kunne betraktes fra hele Oslo