Når selve minnebeholderen forsvinner

....forstår man at man at det er på tide begynne å samle minnene på egenhånd

 

Dette la jeg ut på Underskog.no den dagen jeg fikk beskjed om at min barndoms “ekstramamma” ODDRUNN var død september 2013

Hun er den jeg har møtt på, og tatt en spontan kaffe/øl med i Schweigaards gate her i Gamlebyen i en årrekke, og virkelig følt et fellesskap med i mange dimensjoner. En herlig dame. Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men sånne voksne som har vært der for en, og har kunnet fortelle historier om ens egen barndom er jo alltid viktige. Og Oddrunn ble jo veldig spesiell for meg fordi hun var en av de få, kanskje den eneste faktisk, utenom mine egne foreldre, som kjente hverdagsvarianten av meg som barn, fra jeg ble født til jeg ble 6 år og flyttet fra Gamlebyen. Da gikk jeg fra å være en byunge, til å bli en villastrøk-unge. Hun hadde alltid en historie på lager om hvordan vi hadde det i vårt nabolag. Hvordan naboene var, hva vi holdt på med, turene vi var på, hun husket alle detaljer. Hjalp meg med å huske hvordan ting så ut, og episoder som skjedde.


Hun var der for meg på sett og vis etterpå også, følte jeg, selv om jeg flyttet langt avgårde. Men så kom jeg tilbake. Etter tjue år eller noe. Jeg flyttet tilbake i samme strøk og fikk nærkontakt med mine “ekstraforeldre” igjen. Naboene som hadde bodd rett over gangen. De hadde ikke glemt meg, og husket hver eneste bursdag, slik de hadde gjort siden jeg flyttet fra gamlebyen som 6-åring. Jeg smilte og var lykkelig over å ha en barndom som fortsatt ikke var blitt borte midt i tjukkeste asfalt-Oslo. Det fantes fortsatt spor.

Snakk om å være “nabokjerring”. Oddrunn. Brydde seg alltid! Og hadde mange kloke tanker om livet. Vi var jo bare tilfeldige naboer den gangen på 70 og 80-tallet, men familiene ble venner, og vi gikk inn og ut av leilighetene som om det var felles bo. Vi ungene hadde hvertfall fri ferdsel, og jeg sov stadig middagslur med både Oddrun og Gert – Oddruns mann, på sofaen, og det er et av mine gode barndomsminner. Det er noe spesielt med dem som stadig drar historier og ler og forteller hva du snakket om da du var 2 og 4 og 6 år. At hun husket slikt forteller meg at hun må ha vært veldig glad i meg. Wow. Men jeg var veldig glad i Oddrun også. Eller ÅNDRUN som jeg visstnok kalte henne. Og for noen år siden foreslo jeg henne til et dokumentarprosjekt om Gamlebyen, som kom i gang, det ble gjort masse intervjuopptak med henne, og og jeg deltok litt selv også. Dette kommer jeg nå selvfølgelig til å etterlyse. Hva skjedde med de opptakene!


Jeg har vært sammen med henne på tur til Frankrike en gang, på malerkurs, Spania, og rundt om

kring i Norge, gjerne med bil. Hytteturer. Vi opplevde mange fantastiske steder sammen.

Ja, jeg ville bare gjerne få lov

En av flere Sydenturer med nabofamilien

til å fortelle dere at en sjel er gått bort. En herlig Oslosjel, som hadde så mye godt å gi, og hun hadde så uendelig stor tro på ungdommen.
Og kunsten. Og følelsene. Heldigvis rakk hun
å møte og bli kjent med sitt første barnebarn
før hun gikk bort.


Skål for Oddrun! Og alt hun hjalp meg
med å huske. Jeg er veldig glad for at
jeg tok den siste kaffen med
henne for ikke mer enn fire
måneder siden.

Dette bildet viser at Oddrun alltid hadde trua på meg!

Her på min egen bursdag Det er tre lys, kan det være treårsdag tro?

70-tallsbarndom